Askeladden

 

Engang lå jeg og rotet i glørne

Uten å være meg selv bevisst

Borte i stuens mørkeste hjørne

Da så jeg i asken en gnist

 

En impuls lyste opp mitt indre

En røst i mitt hjerte sa

Ingenting kan lenger hindre

Deg i å dra herifra

 

Uten å forstå noe mer av det

Våknet jeg opp av dvalen

Tok min ransel og for av sted

Ut døra og ned mot dalen

 

På trappa sto folket igjen

Mine søsken ertet og lo

Far og mor med fortvilelsen

Da jeg reiste meg opp og dro

 

I dager og netter gikk jeg så

Mot noe jeg skimtet der fremme

Sulten og trøtt strevet jeg på

Hjulpet av en indre stemme

 

En usynlig kraft ledet meg

Gjennom alle farer jeg møtte

På en lang og ukjent vei

Ga den meg mot og støtte

 

Jeg forsto ikke selv hvor det bar

Men visste jeg måtte gå videre

En umettelig trang til svar

Og å se min styrke i øynene

 

© Morten Eden Fredriksen

Publisert på Facebook 21. mai 2022